I et nytt blogginnlegg fra 6. mai oppsummerer Simon Willison en samtale med Heavybits Joseph Ruscio om hvor han egentlig setter grensen mellom uansvarlig «vibe-koding» og det han kaller «agentic engineering». Da han først definerte begrepene tidligere i 2026 var skillet skarpt: vibe-kodere ser ikke på koden, mens profesjonelle bruker KI-verktøy som forsterkere av eksisterende erfaring. Nå innrømmer han at det er blitt utvisket i hans egen praksis.
«Jeg vet at hvis du ber Claude Code bygge et JSON API-endepunkt som kjører en SQL-spørring og returnerer JSON, så gjør den det rett. Men jeg leser ikke den koden. Og da kommer skyldfølelsen: hvis jeg ikke har lest koden, er det egentlig ansvarlig å bruke den i produksjon?» — Simon Willison
Willison sammenligner det med å bruke et bildebibliotek bygget av et annet team i en stor organisasjon. Du leser ikke kildekoden deres heller, du leser dokumentasjonen, tar i bruk tjenesten, og graver først når noe knirker. Forskjellen er at Claude Code ikke har en profesjonell anseelse å miste hvis den leverer dårlig kode.
Han bekymrer seg særlig for «normalization of deviance»: hver gang en agent skriver riktig kode uten tett oppfølging, øker risikoen for at man stoler på den i feil øyeblikk senere. For Willison er svaret ikke å slutte å bruke verktøyene, men å endre hva man verdsetter. Han stoler mer på et prosjekt noen faktisk har brukt daglig i to uker enn på et nyspyttet repo med pen README og full testdekning.
Han peker også på en strukturell konsekvens som rammer hele utviklingsløpet: hvis 200 linjer kode per dag blir til 2000, knekker både design- og leveranseprosessene som var bygget rundt det gamle tempoet.
Hva bør du gjøre?
- Sett en regel for hva agenten får skrive uten review. Trivielle CRUD-endepunkter ja, alt som rører autentisering, betaling eller migrasjoner nei.
- Krev at koden faktisk er i bruk. Når du vurderer et bibliotek, sjekk om vedlikeholderen kjører det selv i produksjon, ikke bare om det har stjerner og tester.
- Loggfør hver gang agenten leverer rett uten oppsyn. Det høres paranoid ut, men det er den eneste måten å fange «normalization of deviance» før neste produksjonsfeil.