«Én ingeniør får gjort mye mer i dag enn for et år siden.» Slik avslutter Jarred Sumner blogginnlegget fra 8. juli om hvordan han flyttet JavaScript-runtimen Bun fra Zig til Rust: 535 496 linjer, 6 778 commits, fra 3. til 14. mai.
Sumner kjørte rundt 50 dynamiske workflows i Claude Code kontinuerlig gjennom de elleve døgnene, med opptil 64 Claude-instanser i parallell. På det raskeste ble det skrevet cirka 1 300 linjer kode i minuttet, og hver linje gikk gjennom to adversarielle korrekturlesere (også Claude) før commit. Forarbeidet var tre timer i samtale med Claude om hvordan mønstre fra Zig-kodebasen skulle oversettes til Rust.
Regningen ble 5,9 milliarder ucachede input-tokens og 690 millioner output-tokens, som Sumner anslår til rundt 165 000 dollar i API-priser. Alternativet, skriver han, var tre ingeniører med full kjennskap til kodebasen i omtrent ett år. Tallene er hans egne og ikke uavhengig etterprøvd: han opplyser at Anthropic kjøpte Bun i desember 2025, at han jobber der, og at han brukte en pre-release av Claude Fable 5.
Andrew Kelley, skaperen av Zig, kjøper ikke premisset.
«Argumentet for å sende én million linjer kode ingen har lest gjennom, er at testsuiten er god nok til å fange alt» — Andrew Kelley, skaper av Zig
Er testsuiten god nok til å fange alt, spør Kelley, hvorfor åpner da Sumner med en lang liste feil den ikke fanget i Zig-koden? Kelley hevder også at Bun-teamet i samtaler fortalte Zig-stiftelsen at de ikke fuzzet koden, stikk i strid med det blogginnlegget nå oppgir.
Forutsetningen for at dette lar seg gjenta, er testdekningen. Sumner oppgir at null tester ble hoppet over eller slettet, og at hele suiten kjørte grønt på alle plattformer da PR-en ble merget. Rundt 4 prosent av Rust-koden ligger fremdeles i unsafe-blokker.
Har du ikke en testsuite du stoler blindt på, er ikke dette en teknikk du kan låne: det er testdekningen, ikke modellen, som bærer risikoen.