Forfatteren bak «12 Grams of Carbon» forklarer funnet med tre ting. Transkripsjonene er for det første mest redundante: verdifull kontekst ligger allerede i dokumentasjon, commit-meldinger og PR-beskrivelser, så agenten brukte tokens på å lese det den allerede visste. For det andre er de fulle av støy, altså skrivebordsarbeid og forkastede tilnærminger som aldri ble dokumentert, akkurat det agenten ikke bør stole på.
Det tredje punktet er mest interessant for alle som bygger minne inn i egne agenter: modellene klarer ikke å luke ut utdatert informasjon selv. De behandler alt i konteksten som gyldig, og «intent drift» hoper seg opp over tid og fyller kontekstvinduet med søppel. Modeller er trent til å bevare input som fasit, så det er ikke trygt å la dem slette på egen hånd.
Lærdommen er praktisk: kuratert kontekst slår rå historikk. En søkbar logg kan hjelpe teamet med å forstå hva agenten gjorde, men automatisk indeksering av transkripsjoner løfter ikke ytelsen.